Faglig og metodisk tilnærming overfor barn
Målet vårt er å legge til rette for en trygg og god samtale, slik at barna klarer å sette ord på overgrepene de har vært utsatt for.
Hva har skjedd, og hvilke tanker har de om det som skjedde? Vi hjelper barna med å plassere ansvar der det hører hjemme, vi jobber med reaksjoner og vi setter ord på det som har skjedd.
Metodikk
I samtalene med barna bruker vi den dialogiske samtale- metoden. Denne metoden gir barna muligheten til å fortelle om sine erfaringer, tanker, opplevelser og andre synspunkter om overgrepene og andre traumatiske hendelser de har opplevd.
Vi stiller åpne spørsmål som motiverer barna til å fortelle med egne ord:
- «Hvordan er det å være deg?»
- «Hvordan er det å være hjemme hos deg?»
- «Kan du forklare, hva mener du?»
- «Hva følte du?»
- «Hvilke ønsker har du?»
- «Hva har du tegnet her?»
Vi responderer oppfordrende:
- «Dette vil jeg gjerne høre mer om...»
- «Det ble jeg nysgjerrig på, fortell...»
Det er viktig å skape trygghet og forståelse for hva samtalen dreier seg om. Det er også viktig å lytte mer enn man snakker, gjenta det barna forteller og å være konkret. Da forteller gjerne barna mer.
Vi bruker også tankekart (nettverk, fritid, utfordringer og tanker) i samtalene med barna, og vi benytter en traume- bevisst tilnærming hvor relasjon, trygghet og følelses- regulering er viktig. Her kobler vi inn den tredelte hjernen og toleransevinduet (se egne forklaringer).
Boka «Psykologisk førstehjelp» og «Hei-spillet» er gode sorteringsverktøy vi benytter når vi jobber med følelser – noe vi jobber mye med.
Viktige temaer i samtalene med barna
- Forebyggende arbeid – tilpasset hvert enkelt barn
- Kroppen
- Tegning og lek
- Pusteøvelser
- Avslapningsøvelser
- Trygge rammer
- Bekreftelse og trygging
- Kontrollbehov
- Grenser og regler – forutsigbarhet skaper trygghet
Oppmerksomhet, godhet og omsorg er viktig
Det er ofte vanskelig for barn å fortelle om overgrep – de har som regel ikke ord for å kunne fortelle selv. Mange utsatte barn er desperate etter oppmerksomhet fordi de har fått lite av dette tidligere. Når de søker oppmerksomhet er det viktig at de får det, ellers mister de troen på voksne. Barn beskytter seg selv ved å ta kontroll over relasjonen.
Når barnet trekker seg bort må de voksne trekke etter. Disse barna kjenner ofte ikke sine egne grenser godt nok, fordi grensene har blitt trampet på tidligere. Disse barna trenger en overdose av godhet og omsorg. Hjernen responderer på fare – ergo responderer den på godhet.
Overgrep fra unge og søskenincest
Overgrep fra unge kan være like krenkende, like skadelig og like vanskelig å avdekke som overgrep fra voksne. Søsken- incest er spesielt vanskelig. Flere av barna som opplever dette må ofte fortsette å bo i samme bolig som overgriper etter at overgrepene er avdekket. Her får foreldrene et ansvar for å passe på at nye overgrep ikke skjer. Over tid kan dette bli en utfordring fordi barna aldri kan være alene hjemme med sin overgriper.
30–70% av barn og unge med skadelig seksuell adferd har vært utsatt for overgrep selv. Videre vil kombinasjonen av å ha vært utsatt for seksuelle overgrep, og andre risiko- faktorer, øke faren for at barn utøver overgrep. Andre risikofaktorer kan være fysisk og emosjonell mishandling, forsømmelse, dårlig tilknytning, vold mot andre i familien, omsorgssvikt, mobbing og manglende sosialt nettverk av jevnaldrende. 1 av 10 barn og unge med skadelig seksuell adferd har behov for behandling og kontinuerlig oppfølging.
Den tredelte hjernen
Barn som har opplevd vold, trusler og/eller seksuelle overgrep går ofte på vakt og er i beredskap. For å forstå dette bedre forklarer vi med den tredelte hjernen. Vi deler hjernen i tre deler; kapteinen, maskinisten og fyrbøteren.
Kapteinen sitter fremst og er den rasjonelle delen av hjernen. Her finner vi fornuften og refleksjonen. Kapteinen hjelper oss med å forstå hva vi opplever, følelsene og minnene våre.
Maskinisten er plassert dypt i mellomhjernen – i det limbiske system. Maskinisten har ikke kapteinens kunnskap og innsikt, og kan ikke reflektere. Her sitter hukommelsen og følelsene. I hukommelsessystemet lagres ulike hendelser, mens følelsene gir oss informasjon om hva som skjer. Om vi ser noe potensielt farlig er det maskinisten som, uten å gå innom kapteinen, avgjør om dette er farlig. I så tilfelle «går alarmen» – stresshormoner utskilles og fraktes via blodbanene, og mobiliserer oss til handling. De automatiserte handlingene vi da har innebygget for å beskytte oss er å flykte, å kjempe og å overgi oss. Disse ivaretas av fyrbøteren.
Fyrbøteren er plassert i den øvre delen av hjernestammen og inkluderer også lillehjernen. Fyrbøteren spar på med «kull» (stresshormon) – så vi enten kan overgi oss, kjempe eller flykte.
Barn med et normalt oppvekstmiljø, som ikke utsettes for ekstremt psykisk stress, vil etter hvert utvikle isolerte nervebaner i hjernen mellom de tre hjernedelene. Det bygges en kaptein med stadig større forståelse for hva barnet opplever, og denne forståelsen sikrer adekvate reaksjons- mønstre i ulike situasjoner. Hos traumatiserte barn derimot, ligger de vonde hendelsene lagret som nokså uavklarte hukommelsesbilder i «maskinrommet», uten at kapteinen er klar over dem. Det er ikke dannet tilstrekkelig med nerveforbindelser mellom kapteinen og maskinisten, og minnene er derfor utilgjengelige for refleksjon fra kapteinen. Etter hvert dannes et reaksjonsmønster som igangsettes i møte med potensiell fare.
Eksempelvis kan et forslag om hyttetur til et velfungerende fosterbarn plutselig resultere i en ekstrem utagering – tilsynelatende uten mål og mening. Forklaringen kan da være at barnet har opplevd overgrep på tidligere hytteturer og at ordet hyttetur fungerer som en utløser for alle følelsene knyttet til dette. I disse situasjonene nytter det ikke å snakke fornuft med barnet. Det reagerer ikke rasjonelt, rett og slett fordi den rasjonelle tenkningen ikke er tilgjengelig for barnet – kapteinen sover. Etterpå, når barnet har roet seg, kan det snakke rolig og fornuftig om hendelsen, men i neste tilsvarende situasjon vil reaksjonen ofte være like sterk og irrasjonell. Vår oppgave blir da å styrke disse barnas kaptein til å forstå, få kontroll og sikre at barnet handler mer hensiktsmessig. Dette gjøres via de tre pilarene; følelsesregulering, trygghet og relasjon.
Vi må roe ned barnets reaksjon gjennom tonefall, kropps- språk og nærhet. Barnet må lære at det ikke behøver å vente en straffereaksjon for sin handling, men isteden bygge tillit til deg som omsorgsperson. Når barnet har roet seg er det viktig å konversere med barnet gjennom åpne spørsmål om hva barnet følte, hvorfor osv. Å sette ord på følelsen roer følelsen.
Mange barn vil motsette seg dette. Da kan det være nyttig å huske at det, for et barn under omsorgssvikt og overgrep, kan være vitalt å ikke forstå hva som skjer. Da vil nemlig hele barnets virkelighet falle i grus.
Komplekse traumer gir komplekse reaksjoner som
- Redusert kontroll over egen atferd
- Redusert evne til å regulere følelser
- Redusert tilknytningsevne
- Reduserte kognitive ferdigheter
- Endret selvfølelse/selvbilde
- Dissosiering
Å bygge nye nerveforbindelser er derfor en tidkrevende og tålmodighetskrevende prosess. Det kan være nyttig å gjøre fysiske ting som å gå tur, kaste ball e.l. mens man snakker med barna for å bygge flest mulige samfungerende nerve- forbindelser.
Små barn kan mangle kunnskap om, og forståelse av, hva som foregår mellom barnet og overgriper – de forstår ikke at det er uvanlig. Små barn har ikke utviklet verbalt språk, og de som kan snakke mangler kanskje uttrykk for aktuelle kroppsdeler og seksuelle aktiviteter.
Barn fra 6–7-årsalderen har som regel tilegnet seg en forståelse av at overgrepene innebærer fare for store konsekvenser dersom de blir kjent. Barn er ulike på grunn av ulik grad av sårbarhet. Barn som har foresatte som sliter med rusmisbruk, psykiske problemer, voldelig adferd eller liknede kan være særlig sårbare dersom de voksne ikke evner å ivareta eller å beskytte dem.
For noen barn er de seksuelle overgrepene den eneste formen for kontakt de får av sin tillitsperson. For andre gir overgrepene fordeler i form av gaver, penger, følelses- messig anerkjennelse og posisjon i familien. Disse barna tar derfor ansvaret for at overgrepene har pågått.
Foreldre kommer i en svært vanskelig situasjon når et av barna deres mistenkes eller anklages for seksuelle overgrep mot søsken. Benektelse, bagatellisering og bortforklaringer er kjente og vanlige reaksjoner hos mange.
Stabilisering kontra eksponering
Dette vil avhenge av det enkelte barns reguleringsevne. Det er selvfølgelig viktig at barnet har selvreguleringsevne når det skal «møte det som har vært vondt», men det kan en ikke si på forhånd – eller på generelt grunnlag. Dessuten kan et barns mangelfulle reguleringsevne til en viss grad kompenseres av den voksnes evne til samregulering.
Dr. Bessel van der Kolk er den fremste talsmannen for at erfaringer må språkliggjøres. Dette er den beste måten å få kontroll over vonde minner. Utfordringen i denne prosessen er at en språkliggjøring kan være skremmende og aktiverende. Derfor tenker man at det å øve på å tåle stress kan være nødvendig før man begynner å snakke om det som er vanskelig.
Når det gjelder barn er man opptatt av at de bør ha en god omsorgssituasjon og ha trygghet i det daglige, i tillegg til at stressnivået bør modereres når man snakker med dem. Barn reguleres først og fremst av andre – ikke av seg selv.
Når man jobber med barn blir de voksne rundt viktigere enn barnet. Har de evnen til å regulere barnet? Terapeuter med erfaring fra voksne misforstår ofte dette.
Toleransevindu
Barn som har opplevd traumer kan ofte trenge hjelp til å regulere overveldende følelser. Ved overveldende følelser kan den tenkende delen av hjernen, «kapteinen», koble ut slik at barnet kommer utenfor toleransevinduet sitt. Den tenkende hjernen må være påkoblet for at barnet skal være innenfor toleransevinduet og dermed være mottakelig for læring i en gitt situasjon.
Når et barn blir høyaktivert følelsesmessig havner det utenfor toleransevinduet sitt og kan i affekt på den ene siden reagere med å bli følelsesløs, nummen eller tilbake- trukket. Det kan også reagere med å bli følelsesmessig overaktiv, impulsstyrt, rastløs og aggressiv. Barnet har da ikke tilgang på den delen av hjernen som kan tenke og reflektere på grunn av for høyt indre stress.
For å få barnet tilbake i den optimale aktiveringssonen – toleransevinduet – trenger det voksne som kan hjelpe det til å bli beroliget og med å tenke rasjonelt. Man må være nysgjerrig på følelsene som ligger bak atferden til barnet og ikke på atferden i seg selv.
Anerkjennende omsorg fra en trygg, rolig og sensitiv voksen vil kunne føre til at barnet får hjelp til å regulere de overveldende følelsene sine. Barnet har behov for hjelp til å sette ord på følelsene sine og for å oppleve at disse blir akseptert. På denne måten kan den voksne invitere barnet til refleksjon og til en eventuell problemløsning.
Når vi sammen med barnet hjelper det til å regulere følelsene sine kalles det samregulering. Den voksne må være fortrolig med sine egne følelser og bevisst på sitt eget kroppsspråk for at samregulering skal fungere. Den voksne må kunne romme barnets smerte.